"Hun er ålreit hun... jeg veit bare ikke hvor jeg har a hen..."

Illustrasjon av Gunvor Rasmussen.

Alle har vel sagt det om noen, hun eller han. Gravd oss i hodet, fundert og analysert til vi blir blå.
- Plutselig gjør han sånn, eller ikke..også sier hun sånn, men oppfører seg sånn.

Vi møter noen, blir kjent med noen eller bare konverserer. Ubevisst har vi små skjemaer, eller de er jo bokstavelig talt ikke små, de er rett og slett ganske utfyllende. Og etter hvert som vi prater eller gjør ting, observerer og noterer vi i dette skjemaet. Jeg kan vel like gjerne trekke en parallell til et mattestykke, bare med veldig mange tall og parenteser.

Uansett. Hjernen lager regnestykker og skjemaer på hver bidige person. Ubevist eller ikke, vi mennesker skaper oss forventninger og har et ekstremt behov for å "figure you out".
Og da snakker jeg ikke om å sette folk i bås, for det tror jeg flere og flere ser bort i fra, og har forstått at ikke er helt 2009 "lissom". Men det er rett og slett trangen til å putte deg inn i en forutsigbar form, for å skape orden og riktige forventninger. Men hva er riktige forventninger da?

Eller er det bare det at vi skal forbrede oss på å forvente riktig, så vi ikke blir skuffa og lei oss?
Hvorfor begynner hjernen å snurre fordi folk vi møter ikke følger skjemaene vi allerede har puttet de inn i?

Jeg tror rett og slett det er frykt. Frykt for å ikke få eller høre det du forventer. Redd for å håpe på noe positivt og ende opp med det negative, eller et annet utfall en du trodde.

Men for å prøve å si det på en annen måte:
Forventninger er håp
og håp er drivkraft
håp er det som kan gi deg et ekstra spark bak,
og hvis du tør å fortsette, og knytter et utfall til håpet...
Kommer sparket til å være så hardt at du enten flyr, eller blir liggende med hue i asfalten.
Tør du?

Et helt annet spørsmål er jo om vi muligens har helt fjerne forventninger da, men da har vi kanskje godt av å hvile hode mot asfalten en gang i blant...